Anmeldelse: John Wick: Chapter 2

John Wick er tilbake – igjen. Den legendariske Baba Yaga, busemannen, Los Spectro som alle i den kriminelle underverden har hørt om, må igjen på jobb.

John Wick: Chapter 2 fortsetter der den første filmen fra 2014 sluttet.

John Wick (Keanu Reeves) er nemlig ikke fornøyd med å ha hevnet seg på far og sønn, for bilen har havnet i hendene på en annen russisk mafioso (Peter Stormare). Filmen starter i høygir, hvor vi allerede i første scene hører lyden av biljakt og kræsjelyder, før vi blir dratt med inn i handlingen. John Wick gir i disse scenene bildrap en helt ny betydning. Dette anslaget avslutter på sett og vis den første filmen, før han så kjører hjem, mens tittelsekvensen ruller over skjermen.

Han har så vidt kommet seg hjem før det ringer på døren. En gammel gjeld blir innkrevd, men John Wick sier nei. Men i en underverden der strenge koder og regler holder kaoset på avstand, må også John Wick følge tradisjoner. For å innfri gjelden må han reise til Roma, noe som åpner det filmatiske universet både rent geografisk og fortellingsmessig. Filmen slutter ikke her, for man kan selvsagt ikke stole på hverandre, selv om de aller fleste forholder seg til de overordnede reglene vi ble kjent med i den første filmen. John blir jaget tilbake til New York, hvor det nå er en åpen kontrakt på livet hans, med en sum som får de fleste leiemorderne til å prøve seg.

Selve historien er grei nok, men det er ikke dette denne type filmer utelukkende baserer seg på. De mange, utrolig godt koordinerte actionsekvensene – både med bil, kniv og skytevåpen – er likeså viktige deler. John Wick: Chapter 2 klarer det mesterlige i å både åpne opp en større verden og allikevel være tro mot originalen og reglene som ble etablert der. Vi får en rekke flere varierte slåsscener som oppleves både originale og liknende slåssing fra den første filmen. Det hele er veldig pent å se på, en actionfilm med vakker estetikk er ikke hverdagskost. Det er en av mange ting som gjør at John Wick og John Wick: Chapter 2 skiller seg ut fra den gjengse film innen sjangeren på en positiv måte. Valg av skuespillere og kostyme er med på å understreke estetikken. Allikevel er dette en røff film i og med at det er en god del blod og visuelle fremstillinger av hodeskudd.

Filmen har et gjennomgående høyt tempo, men den tar seg allikevel god tid til en montasje av at John Wick forbereder seg, gjennom å besøke diverse nye steder, i tillegg til hotellet vi ble kjent med i originalen. Denne montasjen er både humoristisk og viktig som en del av oppbygging av dette filmuniverset. Det disse filmene får til er at de har skapt et samfunn som ser ut til å utspille seg i vår verden, men det er såpass intrikat og med så mange egne spilleregler at man bør se på det som et filmunivers heller enn noe som kunne foregått i vår verden. Med andre ord: Dette er en film som er langt «over the top», men jeg digger det.

Musikken er like god som i den første filmen, og det er også fargebruken. Sjelden ser man så sterke og kontrastfylte farger i moderne actionfilmer – noe som igjen forsterker det vakre estetiske preget. Jeg likte også hvordan filmskaperene velger bort musikken i en slåsscene, det er noe litt humoristisk ved å bare høre lydeffekter og grynting.

Keanu Reeves spiller så godt at jeg ikke kan forestille meg noen andre i rollen. Her er han igjen omgitt av gode sidekarakterer, og Common skiller seg kanskje ut som en av de bedre. Ian McShane gjentar rollen som Winston – sjefen for hotellet, og han er som alltid god.

Om det er noe negativt å si om filmen så må det nok være den delen som omhandler tiggerne. Særlig mer kan jeg ikke si uten å avsløre filmen. Det kan nevnes at denne delen føles unødvendig og tar opp mye plass i en film som ellers har alt en god actionfilm trenger.

John Wick: Chapter 2 gjør som originalen og tør å bryte klisjeer, samt en tilnærming til sjangeren som er forfriskende. Helt til slutt kan det nevnes at denne filmen legger enda mer opp til en oppfølger enn det den første filmen gjorde.

Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang.