Anmeldelse: Julekongen – Full rustning

Ondskapen hersker i Ridderdalen og jula er avlyst. Dessverre er det opp til familien Gran å redde både Ridderdalen og jula, uheldigvis.

Julekongen – Full rustning er en film som sjarmerer publikum med sin handling sentrert rundt julen, ondskap, magi og det å redde verden.

Det er tre år siden publikum for første gang ble kjent med Mira, Kevin, Eiril og ikke minst Ridderdalen. En magisk verden de fleste mennesker ikke vet eksisterer.

Fortellingen om Ridderdalen dreide seg først om jernhansken, en magisk hanske som laget snø og ikke minst vekket julegleden, da den var adventskalender på NRK Super i 2012.

Nå får vi nok en historie med utgangspunkt i Ridderdalen. Denne gangen dreier det seg om hele den magiske rustningen.

Julekongen – Full rustning innleder på en oversiktlig måte historien for de som ikke har fått med seg julekalenderen, som forøvrig vil være årets julekalender på NRK (i reprise).

Miras klønete måte på å hjelpe til på, hvor alt hun gjør ender galt, samt Kevins mangeårige jakt på å finne veien tilbake til Ridderdalen og til Eiril. Den følger samme stil som julekalenderen og de som har sett den tidligere vil kjenne igjen både setting og fortellerstilen.

Skuespillerne fra julekalender-serien vender tilbake i sine roller. Vetle Qvenild Werring spiller Kevin, Emma Rebecca Storvik er tilbake i rollen som Eiril og Stella Stenman har rollen som Mira. De har alle blitt eldre med tiden. Kevin er en mer innesluttet tenåring og Eiril tar ikke betydelig plass i filmen. Vi heier imidlertidig på Mira hele veien og hun klarer å sjarmere publikum.

Innledningsvis krysseklippes det mellom «vår» verden og Ridderdalen, og dette på godt timede tidspunkter. Så fort man har blitt virkelig huket inn i det som skjer i den ene verden, klippes det til den andre siden og vi må vente. Dette kan være en negativ ting om oppbygningen ikke er god nok, men det er den og man gleder seg til neste sekvens. Deretter flettes de to verdenene til én historie og vi følger Mira og Kevins forsøk på å frigjøre Ridderdalen fra Snerks onde planer.

Det er en gjennomgående god historie som presenteres. En historie som vil underholde voksne, men som nok vil passe best for barneskolebarna. Det er mye som skjer hele veien og tidvis skulle jeg ønske at filmen bremset noe ned for å vise mer av hva som skjedde, fremfor det å fortelle hele handlingen gjennom karakterene. Noen ganger sier man at «less is more». Jeg tror at det med fordel kunne vært kuttet noen sekvenser, for å bruke filmens visuelle stil til å støtte filmens historie mer. Det skal nevnes at det dog er en barnefilm og den treffer sitt publikum perfekt. Men i en tid hvor mange barnefilmer også lages for det voksne publikum samtidig, har nok Julekongen – Full rustning litt igjen før den når helt til toppen.

Også skuespillerpresentasjonene blir tidvis noe stive. Det blir ikke bedre av at mye overforklares gjennom dialog. Det er dog bare tidvis, og jeg tror også at de yngste barna vil sette pris på å ikke gå glipp av noe som helst. De voksne vil nok merke seg at dette er en film laget primært for barn, men inneholder allikevel en hel rekke gode innslag for publikum i alle aldre. Det skal også sies at karakterene samtidig bidrar til mye god humor. Mira trekker historien videre gjennom alle sine påfunn som går galt. Det skaper en relasjon til tilskuerne om ulykkesfuglen vi til slutt ønsker skal redde dagen.

Jeg har gitt denne filmen en sterk karakter, og til tross for at enkelte elementer trekker ned, er det også noe som trekker veldig opp. For det er ingen tvil om at produksjonsselskapet Storm Film er sterke på å lage visuelt solide filmer, med storfilmen Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama og nå Julekongen – Full rustning. Filmens spesialeffekter er troverdige og imponerende, samt vakre lokasjoner på det som representerer Ridderdalen.

Jeg får også noen hyggelige assosiasjoner til Alene hjemme-filmen, hvor vi venter i spenning på de slemme som jakter de unge. Det amerikaniseres i et boligfelt som ser ut som en amerikansk forstad, men fornorskes i det de kommer ridende på hest og kjerre, Snerk og alle hans menn. En utrolig morsom scene!

Også musikken er en stor bidragsyter til å løfte filmens noe forutsigbare fortelling. Jeg roste musikken og norske filmkomponist «Ginge» da det ble skrevet en omtale om traileren til Julekongen – Full rustning, og etter å ha sett og hørt filmen er rosen like gjeldende. Det er godt å høre at det kan produseres så god og stemningsskapende musikk til film i Norge. Jeg håper «Ginge» er interessert i å leke seg med flere sjangre innen norsk film.

Sist, men ikke minst, er Julekongen – Full rustning morsom. Det er en film hvor man ler mye, selv som voksen. Man rister på hodet av hva man har i vente til tider, og andre ganger blir man tatt litt på senga av gode kommentarer eller uventede hendelser. Humoren er viktig i en familiefilm og denne treffer spikeren på hodet.

Til å være en familiefilm er Julekongen – Full rustning også overaskende skummel. I en fullpakket kinosal kunne man høre noen skremte gisp og kommentarer fra de yngste. Det er ingen tvil om at ondskap ikke kun skal være et overfladisk tema i Julekongen – Full rustning I tillegg til den onde Snerk møter vi et gjennomgående ondt barn ved navnet Mugg. Hun ønsker å bli det ondeste av det onde og hater barn, ironisk nok.

Også en scene på sykehuset må fremheves da man nesten føler man er i en skrekkfilm et øyeblikk – hvor brå klipping, skummel musikk og ikke minst et ustabilt barn stirrer rett på publikum. Slike filmatiske grep overasker og løfter filmen til noe mer enn skurken mot barna. Blir det en oppfølger til denne filmen håper jeg å få se mer til Mugg og hennes historie.

Filmen ble sett ved Horten Kino under Den store kinodagen 2015.