Anmeldelse: Kongens nei

Jeg bøyer meg i støvet, tar av meg hatten og alle andre hedrende klisjéer, for Kongens nei er virkelig et mesterverk!

Med en film som denne er det vanskelig å vite hvor man skal starte, for alle ledd i produksjonen er utført med en slik kvalitet at jeg blir både imponert og noe målløs.

Men la oss starte med skuespillerne: danske Jesper Christensen, kjent fra blant annet James Bond-filmer, spiller hovedrollen som Kong Haakon VII. Hans prestasjoner er formidable og utseendemessig er dette velfungerende. Kong Haakon blir fremstilt som en svært human, vennlig og fornuftig mann. Handlingene hans understreker ansvarsbevissthet og en tanke på fellesskapet framfor seg selv, og i tillegg er det små hendelser som viser hans oppriktige interesse for andre mennesker. Kongens nei fremstiller en folkets konge, og ikke minst: en barnas konge, og engasjementet og omsorgen for barnebarna er rørende å se.

Anders Baasmo Christiansen er velkjent for oss alle, og i rollen som kronprins Olav får han virkelig testet nye sider ved seg selv, men også dette klarer han uten problemer. Baasmo Christiansen klarer å vise kronprinsens innstendige ønske om at noe skal gjøres, og hans utålmodige kamp for å mobilisere før det er for sent. Dermed blir denne ungdommelige vitaliteten mot farens mer fornuftige handlingsmønster blir en gjennomgående tematikk.

Filmens musikk er noe av det første som møter oss i kinosalen, og den treffer. Johan Söderqvist står bak filmmusikken, og her har han virkelig gjort en kjempejobb. Han klarer å trykke på de rette, følelsesmessige knappene allerede fra første sekund av filmen med nydelig musikk. Samtidig klarer han med andre toner å bygge oppunder heftige og dramatiske krigsscener senere i filmen. De actionfylte scenene har en dramatisk bass som gir følelsen av at tiden er knapp. I de mer følsomme scenene er det mer vare drag over strykeinstrumenter som får sin tid i sentrum. Dette er svært passende, og kinosalen vil nok inneha mange våte øyne i løpet av filmen.

Men det er ikke bare musikken som får meg til å bli rørt i Kongens nei. Historien som berettes er ekstremt viktig, den er sann, og dette er noe alle bør se og lære av, og Kongens nei som pensum på skolen anser jeg som en selvfølge. En slik inngang til historien kan virkelig vekke både interesse og engasjement.

Samspillet kongefamilien i mellom er også noe som er rørende, og særlig hjerteskjærende er barnebarnas farvel med bestefar kong Haakon da de må rømme for å komme seg i sikkerhet. Her stemmer både skuespillerprestasjoner, stemning og alt annet overens slik at det hele blir en svært gripende scene, og slike scener er det også flere av. Samspillet vi ser i denne filmen kan virkelig få oss til å forstå hvorfor vår kongefamilie i dag er så sammenspleiset som de er, og hvor deres holdninger og verdier kommer fra.

Noe annet som er verdt å merke seg er filmens foto som er utført av John Christian Rosenlund. Han har tidligere filmet Erik Poppes to forrige filmer og var nylig Amanda-nominert for sitt fotoarbeid i storfilmen Bølgen. Rosenlunds arbeid i Kongens nei vitner om et kamera i bevegelse og et kamera som virkelig følger med ut i felten. Tidvis er også kameraet som en egen deltaker i for eksempel skuddvekslinger. Til å begynne med er det noe uvant å bli med inn i filmverdenen via et kamera som er så dynamisk, men man blir fort vant til det, og det er et fantastisk grep for å skildre den hektiske stemningen som filmens hendelser er preget av. Spesielt flere scener med soldatene er svært gode, og det hele føles svært dokumentarisk da for eksempel kameraet snur seg mot venstre fordi vi hører en lyd fra den siden. På den måten handler kameraet akkurat slik vi selv ville ha handlet, og dette er meget bra. Så stilig foto satt sammen med utsøkt scenografi, sminke- og kostymearbeid gjør så Kongens nei tar seg svært godt ut på det store lerretet.

Regissør Erik Poppe har bemerket seg stort med sine tidligere filmer Schpaa (1998), Hawaii, Oslo (2004), DeUsynlige (2008) og Tusen ganger god natt (2013). De tre første filmene hans, som blir omtalt som Oslo-trilogien, tok for seg flere ulike menneskers skjebne med Oslo som bakteppe. Tusen ganger god natt skapte et slags brudd med hans tidligere filmer da dette var en engelsktalende film med Juliette Binoche og Nikolaj Coster-Waldau i hovedrollene.

På én måte var det noe overraskende at Poppe skulle regissere en film som Kongens nei, men samtidig var det et helt naturlig valg. På den ene siden forbinder jeg Poppe med hans fantastiske menneskelige og noe lavmælte skildringer som i Hawaii, Oslo. Samtidig er Poppe uten tvil en av våre aller beste regissører, om ikke DEN beste. Jeg har ofte sett likheter mellom hans filmer og arbeidet til den suksessrike dansken Susanne Bier, som nylig vant en Emmy, og dermed kan det vel anses som nettopp naturlig og på sin plass at Poppe skulle regissere en storfilm som Kongens nei.

Kongens nei er Poppes mest kommersielle film, i alle fall hittil, men dette klarer han med glans, og nå synes jeg det virkelig er på tide at alle får opp øynene for hvilket talent Erik Poppe er.

Jeg er i alle fall mektig imponert, og kan ikke annet enn å si: takk for filmen.

Stor takk til Hamar kino for fri adgang.