Anmeldelse: Mulan (Disney+)

Mulan anno 2020 bør sees som en selvstendig film – uten sammenligning med Disneys «original».

Det er tett mellom episke kampscener og vakre omgivelser. Allikevel sitter jeg igjen med at mye mangler. Jeg så Mulan 1998 med barna noen dager før jeg skulle se denne, og tegnefilmen, med sine sanger, Mushu og budskap er rett og slett en mer komplett film.

Derfor vil jeg i denne anmeldelsen ikke i så stor grad sette denne adapsjonen opp mot tegnefilmen.

Jeg vil heller sette søkelys på Mulan (2020) som en egen vri på historien og en egen film for et nytt publikum. Det er den eneste måten jeg kan rettferdiggjøre den som film.

For Mulan er, i mine øyne, ingen dårlig film. Den har et godt budskap, den har gode verdier og den fremmer den kvinnelige krigeren Mulan på en god måte.

Før jeg slipper tegnefilmen helt vil jeg bare si at denne nye adapsjonen følger tegnefilmen ganske nært. Mye av det samme skjer, men med noen twister her og der. Så om du har tegnefilmen friskt i minne, vil du, i alle fall i starten, gjenkjenne mye av det som skjer. Det er også mange referanser til tegnefilmen og sangene underveis. Spesielt står sangen «I’ll make a man out of you» fra tegnefilmen sterkt for meg, og da sangen refereres skulle jeg så gjerne ønske at den var med. Det er den ikke.

Bortsett fra at Mushu svever som en skytsengel og vokter over Mulan, er han ikke fremtreden slik vi kjenner han fra 1998-versjonen.

Mulan er rett og slett en film som er litt vanskelig å plassere sånn publikumsmessig. Den er for voldsom for de minste, men kanskje ikke tøff nok for de midt i mellom. Så er den da for de voksne? De voksne vil nok kjenne på nostalgien, men er dette nok? For meg var det nettopp det, og jeg koste meg.

Jeg tenker filmen passer som familiefilm, men da med unntak av de aller minste. Filmen har tolvårsgrense og det tenker jeg er berettiget.

Skuespillerne gjør en fremragende jobb og det var et gledelig gjensyn med Jet Li som keiseren. Han spiller med autoritet og varme slik en god hersker skal.

Boris Khan, filmens nemesis spilles godt av Jason Scott Lee. Her har han store sko å fylle. Etter min mening er Bori Kahn en av Disneys skumleste og kuleste skurker. Jason Scott Lee (Dragon: The Bruce Lee Story, 1993, Mowgli, 1994 b.la.) kler rollen, og han spiller ond på en overbevisende og god måte.

Sist, men absolutt ikke minst Liu Yifei er en komplett Mulan. Hun er både tøff, sterk og blir nok et forbilde for kvinner verden over.

Mulan er en vakker film. Det er synd 2020 har gjort det umulig for de fleste av oss og oppleve den på det store kinolerretet. Disney valgte å lansere den på sin egen nye strømmetjenester, Disney+.

Kampscenene er storslagene og fargene i bildene er nydelige. Karakterene er sterke og underholdningsverdien er stor. Filmen har komiske innslag, men vi kan også føle på de mer seriøse elementene som Mulans identitetsreise innebærer.

I det store vil jeg si at dette er en viktig film. Den fremmer kvinner og det på en god måte. Jeg heier på Mulan og det er først da hun innser at hun må være den hun er at hennes krefter virkelig kommer til syne. Mulan er kvinne, hun er kriger og hun er en ressurs.