Den store kongefilmen

Jesper Christensen (t.v.) spiller Kong Haakon VII i Kongens nei. Foto: Agnete Brun. Saken er hentet fra KINOMAGASINET 5•2016

Kongens nei er filmen mange tror blir dette årets «svar på» tidligere norske storfilmer som Kon-Tiki og ikke minst Max Manus.

Kongens nei handler om de tre dramatiske døgnene i april 1940, hvor den norske kongen får et ultimatum av den tyske krigsmakten: overgivelse eller døden.

Med tyske fly og soldater i hælene tvinges kongefamilien på flukt. De bestemmer seg for å skille lag uten å vite om de noensinne vil se hverandre igjen.

Kronprinsesse Märtha reiser med barna til Sverige, mens kong Haakon og kronprins Olav blir igjen i Norge for å fortsette kampen. Etter tre døgns desperat flukt, fatter kong Haakon sin endelige beslutning. Han nekter å kapitulere selv om dette kan koste både ham selv, hans familie, og mange uskyldige nordmenn livet.

OPPTATT AV STERKE KARAKTERER

Mannen bak filmen er Erik Poppe, tidligere kjent for sterke karakterdrama som deUsynlige, Hawaii, Oslo og sist Tusen ganger god natt (2013).

Med Kongens nei er han i en annen liga hva gjelder filmer, og han vet det selv. Sitt «poppeske» preg har han likevel definitivt satt på det hele.

– Jeg har stor respekt for de filmene som nesten bare vil underholde. Jeg er glad i å se slike filmer. Men det er mye lages – med masse ressurser og gode intensjoner – som likevel ser ut som venstrehåndsarbeid, sier regissøren til KINOMAGASINET.

– Dette er ikke Max Manus, som jo skulle være spennende. Selv syntes jeg ikke det var særlig spennende da karakteren skulle sprenge bombene i den filmen. Så hva kunne jeg gjøre med en historie som var mindre dramatisk? Hvordan prøve å få det til å være en mer spennende historie enn Max Manus og guttene på flåten i Kon-Tiki?

– Historiske episke fortellinger som Kon-Tiki, Max Manus og Kongens nei er, trenger innsprøytning av ekte liv på lerretet, så det ser mer ekte og troverdig ut, og ikke bare skuespillere med parykker. Der har jeg forsøkt å utfordre sjangeren, og jeg er spent på om publikum fanger det opp.

Sammen med produsentpartner i selskapet Paradox, Finn Gjerdrum, tenkte Poppe lenge på å finne en annen regissør enn ham selv til Kongens nei-prosjektet.

Men så tenkte vi at kanskje prosjektet trenger en som er mye mer opptatt av menneskene og ikke bare action. Det var nesten et kammerdrama, det hele. Et actiondrama, som var så troverdig som mulig, men uten svart/hvitt-skillene og Hollywoods actionpreg. Jeg ville gjøre det ordentlig og fikk mandat til det.

VIKTIG Å GJØRE DET NÅ

– Det er selvsagt masse mer du kan fortelle om krigen, men jeg undret meg om folk ikke er mett og lei. Hvorfor lage enda en film om krigen, tenkte jeg. Men det ligger til grunn en historie som det nesten er rart at ikke er beskrevet før – angrepet på Norge og Kongen og regjeringen som må flykte. Det var også viktig å gjøre dette mens en del mennesker fortsatt lever. De har medvirket som konsulenter i stor grad, forteller Poppe.

Jan Trygve Røyneland har skrevet manuset sammen med veteranen Harald Rosenløw Eeg.

– Hva slags kilder er brukt?

– En av kildene er Alf R. Jacobsens bok, Kongens nei, som er er en ren militærhistorisk beskrivelse. Det var ikke den historien vi ville fortelle. Vi ville fortelle om kongens flukt. Så vi fikk åpne så mye vi kunne av dører og få lest oss opp på dagboksnotater, som tok oss nesten et år. Prinsesse Astrid snakket vi også med. Vi ville ikke dikte fritt og vilt mer enn vi måtte, men noe vet vi ikke, så det er små oppdiktede øyeblikk inne i mellom. Der vi har møtt ulike fremstillinger hos ulike historikere, har vi valgt den mest sannsynlige versjonen, men det er og blir en tolkning.

FILMET I 4K

John Christian Rosenlund og Martin Otterbekk har filmet Kongens nei, i 4K-oppløsning. Dette har vært en ny arbeidsmetode for Poppe, med en to-kameraproduksjon. Mens Rosenlund filmet med lyssatte kameravinkler, fikk Otterbekk frihet til å bevege seg fritt med lange tagninger, for å skape en illusjon av at det er det eneste kameraet som er tilstede.

– Jeg har brukt veldig mye av Otterbeks bilder. Det er scener som er åtte-ni minutter lange med kun to-tre klipp. For å få til det må man ha en så bra fotograf, som kan fokusere og gå dit scenen er. Premisset er også at man bruker lang prøvetid med skuespillerne. Fremfor to-tre uker, brukte vi åtte til ti uker. Det gjør at skuespillerne og jeg er veldig klar over hva alle scenene handler om og hva vi skal oppnå. Da kan jeg slippe de mer løs uten detaljinstruksjoner. Da oppstår det mer organisk ekte ting, mener regissøren.

ULIKE TYPE SKUESPILLERE

Mens danske Jesper Christensen, som spiller Kong Haakon VII, er en teknisk skuespiller, er norske Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), metodeskuespiller, forteller Erik Poppe.

– Det blir ofte problemer og det «lugger» i filmer der man blander sentrale skuespillere som bruker dette på hver sin måte. Metodeskuespillerne er i karakteren, under hele opptaket og er ofte veldig emosjonell, men en teknisk skuespiller jobber med å få det på plass, og går inn og ut av det. For å få til dette er da forarbeidet nøkkelen.

Tross et budsjett på 65 millioner kroner ville ikke Kongens nei sett slik ut uten en enorm dugnadsånd, mener filmskaperen.

– Kompleksitet er enorm. Det er en av de mest kompliserte filmene gjort her til lands, den er stor i omfagn, og den skal se dyr og bra ut. Det hadde vi ikke klart hvis ikke det var for den enorme dugnadsånden rundt filmopptakene. Vi tar selv tak i en historie som alle har eierskap til. Jeg ville at vi skulle filme på de plassene dette har skjedd, selv om det var komplisert og nesten umulig. Da trengte vi ofte mange statister, som er dyrt, men det lot seg gjøre. Tusener har stilt opp.

Sentrale innspillingsteder er Elverum, Trysil, Hamar og Oslo. Det er også filmet inne på Slottet og på Skaugum.

– Etter å ha laget Kongens nei, har den gjort deg flinkere?

– Det er et veldig godt spørsmål. Jeg har vært nødt til å ta den digitale biten på alvor, og gjøre det i fullskala. Det har jeg lært mye av og det har vært utrolig gøy. Jeg er blitt veldig inspirert. Det var mye morsommere enn jeg trodde å gjøre en slik film.

Saken er hentet fra KINOMAGASINET 5•2016 SOM DU KAN LESE DIGITALT HER: