Pierre Boulles sci-fi roman La Planète des singes fra 1963 dannet grunnlaget for denne ikoniske filmserien som til nå består av åtte filmer, samt en TV-serie.
La oss ta et dypdykk og gå tilbake til opphavet for filmserien.
Da Pierre Boulle sin roman skulle utgis ble bokens tittel i engelskspråklige land oversatt til Monkey Planet og ble senere re-lansert som Planet of the Apes. Den høstet god omtale i pressen.
I romanen følger vi ferden til en gruppe astronauter i år 2500 på sin ferd til en planet i et annet solsystem. Planeten de lander på, døper de for Soror. Der oppdager de en verden hvor intelligente og snakkende aper regjerer og mennesker er redusert til slavearbeidere, blir benyttet i eksperimenter og jaktet på som sport.
STORPRODUKSJON
Slik starter også historien i den første filmen som sparket det hele i gang. Produsenten Arthur P. Jacobs var ansvarlig for at historien fant veien til det store lerret og satt med rettighetene til boken allerede før den ble utgitt.
Med et futuristisk manus ført i pennen av The Twilight Zone-skaper Rod Sterling og Charlton Heston under armen, henvendte Jacobs seg til flere av de store studioene.
Men ingen hadde tro på prosjektet. Jacobs klarte å overbevise visepresident Richard D. Zanuck hos 20th Century Fox.
En prøvefilm ble laget med Charlton Heston i hovedrollen. Testen ble godkjent, men på grunn av store kostnader knyttet til effekter og enorme og omfattende kulisser ble manuset avvist. Manusforfatter Michael Wilson ble hyret inn til omskrivninger. Wilson foreslo å endre manuset fra en futuristisk og teknologisk planet, til et mer primitivt miljø for å holde kostnadene nede.
Både regissør J. Lee Thompson og Blake Edwards hadde takket nei til regijobben. Det var manusforfatter Michael Wilson som foreslo Franklin J. Schaffner. John Chambers fikk det største sminkebudsjettet i filmhistorien og ble senere tildelt en æres-Oscar av Walther Mattau og en smokingkledd sjimpanse.
Men problemene stod i kø. Først kuttet studioet opptakstiden for å spare store penger, og så ble Charlton Heston syk med influensa under store deler av innspillingen. Men produsentene ville ikke stoppe, da de følte at hans hese stemme tilførte noe til karakteren Taylor. En intens varme preget skuespillerne på settet som i tiden mellom hvert opptak var nødt til å være iført sin apekostymer og sminke. Flere besvimte som fluer av varmen og dette påførte naturlig nok produksjonen av filmen store problemer.
Planet of the Apes hadde altså en trøblete og lang vei fra ide til ferdig produkt. Men suksessen uteble ikke. Filmen ble en enorm suksess etter premieren i 1968 og spilte inn over 30 millioner dollar bare i USA, fire ganger så mye som budsjettet. Det gjorde at sjefene hos Fox forlangte en oppfølger, noe som ikke var vanlig på den tiden.
OPPFØLGERE
Den økonomiske suksessen til filmen var ene og alene grunnen til at Beneath the Planet of the Apes ble produsert i 1970. Charlton Heston var overhodet ikke interessert i å gjenta rollen som Taylor, men av lojalitet til Richard D. Zanuck gikk han med på en liten opptreden i starten og slutten av filmen, mot at karakteren skulle dø. Hele honoraret gav han til veldedighet.
Hva som skjedde underveis i manusprosessen kan man bare undre seg over. Mutanter med telepatiske evner som tilber en atombombe var uten tvil et stort feilskjær fra Fox’ side, i tillegg til at budsjettet ble halvert i forhold til den første filmen. Etter dette startet problemene. Regissør Don Medford forlot prosjektet på grunn av budsjettkutt, Richard D. Zanuck fikk sparken og Roddy McDowell var forhindret i å returnere til rollen som Cornelius grunnet et annet prosjekt. Et utkast til manus ble levert fra Pierre Boulle selv, men ble raskt forkastet.
Uansett så tjente filmen inn så gode penger at det resulterte i at manusforfatter Paul Dehn mottok et telegram fra produsent Arthur P. Jacobs med meldingen «Apes exist. Sequel required.»
Som følge av dette fikk vi Escape From the Planet of the Apes i 1971. En ny vri ble forsøkt her i det tre av apene flykter tilbake i tid og ender opp i menneskenes verden. Vi følger Cornelius (Roddy McDowall), Zira (Kim Hunter) og Dr. Milo (Sal Mineo). Sistnevnte forsvinner fort ut av historien ved at karakteren dør tidlig. Angivelig som en følge av at Mineo ikke taklet den omfattende sminken.
Denne produksjonen led også under et lavt budsjett, men noe som var overkommelig for filmens visuelle språk da historien var lagt til nåtid på jorden. Filmen hadde en lettere tone og mer humor enn de to forgjengerne, selv om den slutter tragisk med at Cornelius og Zira blir skutt og drept. Men ikke før de klarer å redde barnet sitt, Cæsar.
Filmen spilte inn noe over 12 millioner dollar som var langt over det beskjedne budsjettet, noe som igjen ga grønt lys til film nummer fire i serien.
Conquest of the Planet of the Apes (1972) ble en betraktelig mørkere film. Handlingen finner igjen sted på jorden, men nå tjue år inn i fremtiden, i 1992. Apene har formert seg og ledes av den snakkende Cæsar, som er sønnen til Cornelius og Zira. Menneskene har omdannet USA til en fascistisk politistat og apene behandles som slaver. Cæsar leder så en revolusjon for å frigi apene og bekjempe menneskene. Historien ender i en fullstendig rasekrig mellom mennesker.
Studioet syntes filmen ble for brutal og var redd for sensur. Derfor ble mye av brutaliteten klippet bort, og det fjernet også mye av budskapet som lå i den revolusjonerende historien. Uansett så gjorde filmen det godt på kino og spilte inn nok penger som ga grunnlag for en film til.
I 1973 kom den femte i rekken – Battle for the Planet of the Apes. Etter atomkrig og apokalypsen ligger verden i ruiner. Aper og mennesker har klart å overleve og fungere sammen. Fortsatt er det apene som er den dominerende rasen. Cæsar som også denne gangen er spilt av Roddy McDowall ønsker fred mellom aper og mennesker, men gorillaleder General Aldo deler ikke Cæsar sitt idealistiske syn og ønsker menneskene utryddet så for som mulig.
TV-SERIE
Planet of the Apes fortsatte som TV-serie i 1974 med i alt 14 produserte episoder, hvorav 13 ble vist. Serien starter ganske identisk med den første filmen hvor tre astronauter reiser i tid fra 1981 og ender opp i år 3085.
Dette er siste gangen vi ser romskipet som ble benyttet i den første filmen. Serien ble kansellert etter 15 uker i USA, men gjorde stor suksess i Storbritannia.
NYE FORSØK
Mange forsøk ble gjort i årene etter med hensyn til en ny film, blant annet i regi av Oliver Stone. Flere kilder sier at hans Return of the Apes var et sabla godt manus og selveste Arnold Schwarzenegger fattet interesse for hovedrollen. Men Oliver Stone mistet troen på prosjektet og forlot det hele. James Cameron kom på banen og startet på et nytt manus. Han ønsket å vie tiden til egne og uavhengige prosjekter og forlot det hele han også.
Inn kom Tim Burton og fikk til en god nyinnspilling med samme tittel som den første i 1968. Med et kobbel av dyktige skuespillere måtte det bli en vinner. Produsent denne gangen, som i 1968, var Richard D. Zanuck, igjen ansvarlig for pengesekken. Problemene uteble ikke selv om dyktige folk var innvolvert. Tidspress, tøffe budsjettforhandlinger og kreative uenigheter holdt på å knekke Tim Burton.
Filmen hadde premiere sommeren 2001 og spilte inn en betydelig sum penger. Handlingen la klart opp til en oppfølger, noe som var helt uaktuelt for Burton. Så stilnet brølene fra apene.
Men ti år senere i 2011 ble sagaen vekket til live igjen. Med Rise of the Planet of the Apes gikk man tilbake til opphavet. Og resten er ny filmhistorie. Nå er toeren Dawn of the Planet of the Apes her på videomarkedet, etter en suksessrunde på kinoer verden over.
Opprinnelig publisert i KINOMAGASINET 6•2014 (FORBRUKERUTGAVEN).
LES KINOMAGASINET 6•2014 NEDENFOR
Nå kan du lese den nye utgaven av KINOMAGASINET digitalt – i alle nettlesere, på smarttelefoner, nettbrett og laste ned som PDF, hvis du ønsker det!
Regissør Tim Burton og Mark Wahlberg.
RSS